Museumsnorge i et nøtteskall

Kunst er sinnsykt - å være skuespiller noen ganger krever mer enn jeg er i besittelse av... i alle fall noen dager. I dag var en slik dag. Kunne jeg bare nå, akkurat nå sitte på en øde øy - alene - ville det vært det beste. Men nå er det ingen øy i nærheten av her jeg bor på Linderen i Oslo. Prøver på Ibsenmuseet i Oslo i dag - to etasjer under meg bodde Henrik til han forlot denne verden. Jeg fikk lov å få en privat liten visning i leiligheten hans i dag og gledet meg, men ble skuffet da vi endelig skulle inn og se på selveste gulvplankene han gikk, pulten han satt og skrev og sengen han døde. Hvorfor skuffet? Fordi museet hadde glassvegg inn til kontoret, hans soverom og Suzannas, så man ikke en gang kunne føle noe som helst, kjenne eller merke at man opplevde noe stort, nært eller genuint - UTROLIG... - men stå utenfor som en idiot og se på avstand et eller annet der borte, og føle seg snytt og mer enn det. For en nærsynt person, selv med linser fikk jeg ikke inntrykk av noe. Hva skal man da med et Ibsen museum hvis man ikke skal kunne se, føle og kjenne. Fikk ikke en gang tatt et bilde uten blitz. En skuffende opplevelse, og jeg som nå har levd på Ibsen Venstøp alene i mange dager, snakket med Henrik om masse, så får jeg ikke en gang komme inn på kontoret hans i Oslo. Jeg tror selv Henrik er skuffet over slik gjestfrihet. Han hadde sluppet meg inn hadde han levd - de vet jeg. Skal ta det opp med ham når jeg kommer tilbake til Venstøp torsdag. Noe må gjøres med museumsnorge. VIRKELIG!!! Er det for folket eller er det for... - jeg bare spør.